|
 |
 |
 |
 |
 |
|
|
GAMMEL BENDIGT OG SLEKTSNAVNET BENDIKSEN
Bendigt Andreassen gir opphavet til vårt slektsnavn og han var født på Tjøtta Hans far var Andreas Bendiksen født 1816 og døde 1842 ved ulykke på sjøen. Andreas Bendiksen var overmåtelig sterk og var også med på fangst i Nordishavet flere sesonger. Han ble gift med en nær slektning. Ane Johanna Joensen født i Lakselv 15.04. 1821. Hun mistet dessverre sin mann, Andreas, på havet da Bendigt var liten eller mens hun gikk gravid med Bendigt. Ane fikk også sønnen Steffen og de to halvbrødrene dro senere til Lofoten og bosatte seg på Reine. På sine gamle dager flyttet Ane etter sønnene og bodde hos Bendigt i Kvalvika til hun døde ca. 1920. Om Ane er det skrevet at hun var i besittelse av en overmåtelig styrke og mandighet i all sin fremferd. Lensmannen Falk på Tjøtta kunne derfor ha sitt på det tørre når han sa: ” Har ikke Ane født to barn ville jeg nekte å tro at hun var kvinne." I slektsbok fra Tjøtta står det skrevet at Ane bød opp Vistens beste tømmerhogger til duell. Det endte med at den ene hugget 24 og den andre 26 stokker, et resultat som må sies å være ypperlig, datidens redskap tatt i betraktning. Dagen etter ble Ane sengeliggende mens konkurrenten dro til skogs, men han greidde bare 4 stokker den dagen. Bendigt dro på Lofotfiske 13 år gammel og båtlaget holdt til på Reine. Som vanlig for skårunger var han kokk på rorbua denne første vinteren. Han var med båtlaget hvert år på Lofotfiske, men som 19 åring slo han seg ned på Reine og fikk arbeid hos væreier Lund. Han hadde stor respekt hos væreieren. Bendigt var høvedsmann ved flere anledninger med ansvaret for å føre jekta til Bergen med tørrfisk for Lund. Men etter noen år tok Bendigt hyre på ishavsskuter og driftet i flere år på Nordishavet. Bendigt hadde hyre hos Feddesen & Nilsen i Hammerfest da han var på ishavsfangst. Han hyret seg der fordi Reine ble for lite for han. Men væreieren på Reine lovte da Bendigt sa opp sin plass hos han at plassen hans sto ledig om han ønsket å komme tilbake. Bendigt ble involvert i mye dramatikk med datidens enkle båter på det mektige Nordishavet. Han var med på flere dramatiske forlis hvor skuter ble skrudd ned av isen eller forliste i storm. Ved et forlis i storm hadde Bendigt og noen av mannskapet klart å berge seg i land på en liten øy, og tilfeldigvis ”rak” det i land ei tønne med brød fra båten. Det tok lang tid før de ble funnet slik at lagertønna med brød berget dem som var på øya. De andre fra båten forsvant. En vinter i Nordishavet ble fangstskuta skrudd ned av pakkisen. Mannskapet klarte å få en av fangstbåtene ut på isen med en del proviant, men skipperen nektet å forlate skuta. Mens båten var i ferd med å synke tok Bendigt seg om bord og hentet skipperen med tvang. Han klarte med nød og neppe å få med seg skipperen opp på isen før fangsskuta ble presset ned av ismassene. Denne episoden ble viden kjent, men det var kun barnebarna og oldebarna som fikk ”gammel” Bendigt til å fortelle fra sin dramatiske tid på Nordishavet. Etter tiden med ishavsskuter og Pomorhandel, med seilig til Murmansk, flyttet han tilbake til Reine og tok igjen arbeid hos væreier Lund. Anna Benjaminsdatter Brantzæg Anna Benjaminsdatter Brantzæg, født 15.03 1852, arbeidet som hushjelp hos Lund. Anna var født på gården Brantzæg i Sparbu, ved Steinkjær. Hennes foreldre var Ane og Benjamin. Hva som skjedde med faren til Anna er uvisst. Enten var ikke foreldrene gift, eller han døde tidlig. Anna ble oppfostret av besteforeldrene i nabobygda Henning. Hennes mor, Ane, ble senere gift med Gunnar Svenning, som hadde en flott gård på Egge ved Steinkjær. Dette fikk ikke Anna nyte særlig godt av. Hun måtte etter hvert klare seg selv, og kom til Reine som hushjelp hos væreieren. På den måten førtes Bendigts og Annas veier sammen.
Anna.
Bendigt og Anna Bendigt og Anna ble gift i Flakstad kirke 5.juli 1872, på Bendigt sin 30- årsdag. Væreier Lund var Bendigts forlover. Anton Bendiksen, deres førstefødte, ble også døpt samtidig. Anton var først døpt hjemme i stua, som skikk og bruk var, men denne dagen i kirka og hos presten, gjorde Bendigt og Anna alt i henhold til ”boka”.
Bendigt og Anna var de første som bygde hus i Kvalvika og etablerte seg der.
Bilde fra ca 1930 og viser Bendigt huset som ble ”modell” for Lisebo. I Kvalvika etablerte Bendigt og Anna seg. Først med et mindre hus eller sjå hvor de bodde mens han bygde huset. På den tiden var det meget skrinn jord og karrige forhold i Kvalvika. For å bøte på dette rodde Anna og Bendigt inn i fjorden og hentet jord i sekker som de rodde tilbake med. På denne måten forbedret de jordsmonnet i Kvalvika til dyrkbar mark. Dette arbeidet var selvfølgelig meget tungt og et direkte slit. Dessuten kunne de bare utføre denne jobben etter sitt faste arbeid for væreieren. Vi må heller ikke glemme at det var 6 dagers arbeidsuke og søndagen var hellig. Bendigt og Anna fikk 11 barn: 1 Anton: født 21.02. 1872 Død: 19.08. 1949 2 Mathilde: født 11.12. 1874 Død. 05.12. 1951 3 Alfred: født 11.11. 1876 Død: 4 Olaf: født 10.10 1878 Død: 1900 5 Ragna: født 11.07 1880 Død: 28.11. 1952 6 Sigurd: født 11.11. 1883 Død: 7 Gyda: født 07.06. 1885 Død: 8 Einar: født 03.05 1888 Død: 1971 9 Astrid: født 27.02. 1891 Død: 1949 10 Emma: født 18.02 1893 Død: 04.08 1949 11 Anna: født 20.12 1897 Død: 1969 Alle barna flyttet ut etter hvert, unntatt Einar. Han overtok huset med Bendigt som ”hybelboer”. Olaf fikk lungebetennelse og ble innlagt på sykestua på Reine. Her fikk han sannsynligvis tuberkulose og døde etter et kort sykeleie. Gudrun forteller i sine nedtegnelser om livet i Kvalvika at bare en gang hadde hun sett Bendigt gråte. Det var i begravelsen til Anna. Han gikk fram til kisten og strøk henne over kinnet og sa: ”Takk kjære Anna. Du har vært en god livsledsagerinne.” Anna døde i Kvalvika 13. mars, 1912. Bendigt hadde også en datter, Anette, utenfor ekteskap på Tjøtta. Hun var født i 1867. Dette var meget ”penibelt” på den tiden, men hennes eksistens ble aldri lagt skjul på. I 1880, da Anette var i begynnelsen av 20 årene, emigrerte hun til Amerika. Hun giftet seg trolig med en nordmann. De stiftet familie og fikk 7 barn, og bosatte seg i Nord Dakota og Portland, Oregon. Før Anette dro fra Norge kom hun på besøk til Bendigt og tok farvel. De hadde brevkontakt hele tiden, og hun brevvekslet også med Antons døtre Borghild og Gudrun. Noen av disse brevene ligger i stua på Lisebo. Da Andre verdenskrig var over, kom det brev til Anton fra Anette. Hun ønsket å vite hvordan slekta hennes hadde kommet seg gjennom krigsårene. I det svarbrevet som ble sendt til Anette ble det lagt ved mange bilder, blant annet det bildet som står på neste side. I takkebrevet fra Anette skrev hun hvor overrasket hun ble da hun fikk vite at faren hennes ennå var i livet. Anette kom aldri tilbake til Norge, men det har vært barnebarn på Norges besøk. Bendigt og Annas datter, Ragna, giftet seg og flyttet til Rørvik. Historien forteller at hennes søster, Gyda, kom på besøk. I Rørvik forelsker hun seg i gutten på nabogården. Det blir etterhvert giftemål mellom de to unge. Han var driftig på havet, men Gyda var veldig redd for å miste mannen sin. Hun overtalte han til å gå i land. De kjøpte seg gård for å bli bønder. Under første slåttonna kuttet han seg i hånda, fikk blodforgiftning og døde. Gyda ble sittende igjen med 5 barn å forsørge.
Bildet fra Bendigt sin 100 årsdag, 5. juli 1942. På bildet ser vi de av barna hans som var tilstedet på dagen. Til høyre for Bendigt sitter Emma. Hun flyttet til Larvik hvor hun var diakonisse. Hun forble ugift. Bak til venstre står Sigurd som var gift og bodde i Kvalvika. Mathilde giftet seg og bodde på Andøya. Anton giftet seg med Alice og bygde Lisebo. Astrid giftet seg og flyttet til Hamarøya. Alfred ble gift med Betsy og bygde hus like ved Lisebo. Betsy døde mens de tre barna var små, men Alfred sin husholdeske, Indiana, ble boende hos han hele livet. Einar ble gift og overtok Bendigt huset. Tre av barna var ikke tilstedet på bildet. Anna ble gift og flyttet til Tysfjord. Gyda og Ragna giftet seg begge og flyttet til Rørvik på Trønderlagskysten.
Navnet og stavemåten:
Bendigt skrev for det meste navnet sitt: BENDIK, og dermed slektsnavnet BENDIKSEN. Det har vært tvil om hva som var hans rette fornavn, men senere undersøkelser av kirkeboka på Tjøtta viser at han var døpt med navnet skrevet som: BENDIGT ANDREASSEN.
Barn og barnebarna til Bendigt skrev etternavnet sitt Bendiksen, men noen av de som dro til Oslo forandret etternavnet til Bendixen, som en «moderne» utgave av navnet. Et av barnebarna, Gunnar Bendigtsen, forandret i voksen alder etternavnet sitt til det «korrekte». Gunnar sine etterkommere er dermed de som har det ”rette” etternavnet.
Nåtidens restaurant ”Gammelbua” på Reine var i tidligere år det første handelshuset på Reine. Der handlet fiskerne sine daglige varer, mest ”på bok” og var dermed skyldig væreieren tildels store beløp. I realiteten var de ”eid” av væreieren Sverdrup. På Gammelbua hadde de også brennevinsdisk hvor fiskerne, spesielt på lørdager med kort fiskedag, besøkte før de tok helg. Her kunne Bendigt bli stående utover lørdagen og han kom ofte i slåsskamp. Det fortelles at når betjenten på Gammelbua forsto at Bendigt var i det ”lumske hjørnet”, hoppet betjenten i robåten og rodde til Kvalvika for å hente ho Anna. Når hun kom til Gammelbua og bare viste seg i døra, kom Bendigt ruslende med én gang.
En historie fra slutten av 1800-tallet, om Bendigt og halvbroren hans Steffen, er fra Finnmarka, hvor brødrene rodde fiske. De, og flere andre fra Reine, var en lørdagskveld på dans ”på lokalet”. Bendigt kom i bråk og slåsskamp med noen ”lapper”, og som den kjempen han var, hadde han gitt dem kraftig juling.
Bendigt drev også som snekker og han lagde verktøyet sitt selv. Noe av dette er plassert på Lisebo, og har Bendigts bumerke på.
Dette er Bendigt sitt ”våpenskjold” eller bumerke som kan sees på verktøyet.
I stua på Lisebo ligger en ring med et påmontert knivblad som Bendigt brukte når han bøtte garn. Han brukte den når han måtte kutte av liner for å løse opp garnfloker. Ringen hadde han plassert på høyre pekefinger, og forteller hvor store never han Bendigt hadde.
Bildet er fra ”Gammel Bendigt” sin 100 års dag 5.07.42. Legg merke til de store hendene.
At ”Gammel Bendigt” hadde en steinhard helse var klart, og det fortelles om at da han var 87 år var han uheldig og falt og brakk lårhalsen.
Da Bendigt var rundt 103 år gammel fortelles det en historie om ham. ”Væsst du ittje no held kjæften å fløtt spøttbakken , så tær eg fædo på dæg!” Dessverre for Bendigt ble spyttebakken stående ved gyngestolen, enn så lenge.
Bendigts oldebarn, Sigurd Gärtner, forteller at han som 14 - 15 åring besøkte sin oldefar. Da var han godt gammel og sengeliggende, og Sigurd spurte hvordan han var blitt så gammel.
Da Bendigt fylte 105 år vanket det gratulasjonstelegram fra Kong Haakon VII. Til dette repliserte ”gamlingen”: ”Ja, han har vel råd tel det!” På de følgende sidene er det gjengitt to avisartikler som er skrevet om Bendigt. Den første tar for seg Bendigt og 100 årsdagen hans. Den andre om hans 105 årsdag.
Avisutklipp fra Lofotposten 11.oktober, 1941.
”En Isak fra Sellanrå i Reine. Hundreåringen Bendikt Andreassen som skapte et slektssete i karrig jord og uryddig ur. Et storverk som sønner og sønnesønner har ført videre.
For ikke fullt 87 år siden kom en åpen båt et båtlag fra Reine i Lofoten. De hadde seilet den lange vei fra Tjøtta på Helgeland på vintersdag for å delta i Lofotfisket. Helgelendingene for øvrig deltok alment den tid i Lofotfisket, slik man hadde gjort før og gjort det siden. De hadde fine faste burum i de forskjellige vær, og år efter år kom de til de samme vær. I dette båtlaget som kom til Reine for knapt 87 år siden, var det en 13-åring, som for første gang var i Lofoten. Stor og sterk var karen efter sin alder. Men som skikken var, kunde han ikke være annet enn kokk i bua den første vinter, -skårongvinteren. Bendikt Andreassen het gutten. Den 5. juli til næste år runder han 100 år. Men det skulde ingen tro, for gamlingen er rask og rørig og fullt åndsfrisk. Da han fyllte sitt 90. år i 1932, gikk alle flagg til topps på Reine til ære for gamle Anderassen. ”Ka e de før de flagda i dag?” spurte Bendikt. Da han fikk se alle blomstene og alt det andre som var kommet til han på dagen sa han bare: ”Enn slikt tøv.” Slik er gamle Bendikt Andreassen, og slik har han vært alle sine dager. Det han selv gjorde var ingenting å snakke om. Fra sitt 13. til sitt 18. år var Bendikt hver vinter i Reine. Men så tok han seg plass hos daværende væreier Lund og blev hans betrodde mann. Det var nok å gjøre både på sjø og land, og særlig da på sjøen for en dyktig og dristig kar som Bendikt var. Han for med firmaets skuter både sydover og andre steder. Men en vakker dag syntes nok Bendikt at virket på Reine blev for ensformig, og så hyret Bendikt seg om bord på Feddersen & Nissens ishavsskuter. Med Hammerfest som utgangspunkt fartet han noen år på Ishavet, forliste og slet ofte vondt, men kom alltid tilbake med helsen og humøret i behold. Så fartet han en del år på Murmansk. Også her forliste han flere ganger, og somme ganger var det vel på et hengende hår at han kom fra det med livet. Å få Andreassen til å fortelle om disse forlis og om alle han har vært med på å berge, det er ikke mulig. Vi har ikke gjort annet enn hvad vi forpliktet å gjøre, så det er ikke noe å snakke om, er svaret en alltid får. Disse år på Ishavet, Murmansk og kysten for øvrig, hadde liksom til en viss grad tilfredsstillet Bendikt Andreassens utfartstrang. Han vendte tilbake til Reine og optok sin gamle plass. Da Andreassen var kommet en del op i årene kom det i huset Lund en ferm Anna fra Steinkjer, og disse to fant hverandre. De giftet seg, bygslet Kvalvik, hvor de reiste sig en heim, og her begynner egentlig storverket som hans hustru Anna, der er død for mange år siden, også har en stor del i. Kvalvik var en øde bukt innenfor selve handelsstedet. Der var flåberg, stein og næsten ufremkommelig ur overalt. Men dette avskrekket ikke Andreassen og hans hustru. De tok fatt, ryddet og transporterte jord og tang. Det ble jord til et kufor, og et kufor til, - et kjempearbeide, som Andreassen utførte ved siden av sitt faste arbeide ved firmaet. I sitt ekteskap hadde Andreassen elleve barn, fem sønner og seks døtre. En sønn er død, men alle de andre lever. Da Reine gikk over til nuværende firma, Sverdrup, fulgte på sett og vis Andreassen med, og så lenge han var i tjenesten, nøt han den samme tillit i det nye firma som i det gamle. Firmaet Sverdrup solgte ikke noe av værets eiendom, noe som var felles for væreierne i almindelighet. Men firmaet Sverdrup gjorde her en undtagelse, som gir bevis for hvilken anseelse Andreassen har nydt.
Han fikk kjøpe Kvalvik. Alle hans fire sønner, hvorav den eldste er nær 70 år, har slått sig ned på stedet, samt deres sønner igjen. Kvalvik huser i dag en stor slekt på fire generasjoner. Her er mange vakre hus, brygger og kaier og ikke få skøiter, da både sønner og sønnesønner er driftige karer. Her fiskes, kjøpes fisk, dampes tran, tilvirkes fisk o.s.v. Det er Sellanrå med sitt liv og rørelse, og mellom hus og brygger og om bord i slektens fiskeskøiter rusler gamle Andreassen som en Isak Sellanrå og ser det gro og vokse omkring sig. Det er vel et særsyn at en hel, stor slekt har slått sig til på et og samme sted, og et så karrig sted som Kvalvik. Men det er vel for det solide grunnlag far, bestefar og oldefar har gitt. Til sammen har de skapt et helt lite fiskevær, og driftskapitalen har vært omtanke, arbeid og slit paret med sparsomhet. Det mest karrige sted av Lofotens karrige jord er blitt en blomstrende have, og mitt i dette eventyret ser man gamle Bendikt Andreassens hvite hode, som inkarnasjonen på opdriften og arbeidsmotet i det norske folk. Den 5. juli 1942 runder denne gamle sliter og foregangsmann 100 år. Men det er intet i veien for at han kan leve mange år over 100.”
Avisutklipp fra 1947:
”Bendikt Andreassen, Kvalvik, Reine i Lofoten, fyller den enestående høye alder av 105 år den 5. juli. Hans liv er et stort eventyr om mannen som sammen med en tapper hustru førte jord langveis fra og klædte berg og ur i Lofoten og skapte et ikke ubetydelig fiskevær, hvor hele fem generasjoner lever og bor i dag. For 89 år siden, i slutten av januar 1858 stevnet en fembøring fra Tjøtta på Helgeland til Lofoten, hvor den skulle drive fiske fra Reine. Å fare Nordlandsleia en januardag i åpen båt var ikke noen liketil sak, og da særlig en så lang vei som i dette tilfelle, hvor man til slutt måtte over den mange mil brede Vestfjord. Mange nådde dessverre ikke fram, men dette avskrekket ikke slike folk. Om bord i fembøringen fra Tjøtta var det en 16-åring som var skårunge og ute på sin første reise til Lofoten. Det var Bendikt Andreassen. Han skulle være kokkegutt for karene på fembøringen som hadde bu på Reine. Etter endet Lofotfiske, da de andre drog hjem til Helgeland, ble Bendikt på Reine hos den daværende væreier. Her var han noen år og han utviklet seg til en stor og kraftig kar. I det lange løp ble det for stille på Reine. Han reiste derfor til Hammerfest hvor han tok hyre med fangstskuter til Nordishavet. Til slutt forliste han, og bare hans sterke fysikk gjorde at han slapp levende fra det. Bendikt kom så tilbake til Reine hvor han fikk tilbake sin plass, for man hadde lært å sette pris på denne kraftige og dyktige karen. I den tiden han var nordenfor var det kommet en helgelandsjente til væreieren på Reine og disse to unge ble snart enige om å slå seg sammen. Men hvor skulle de skape seg et hjem? Rett overfor fiskeværet Reine er det en vik, Kvalvika, et øde sted med ur og snauvær uten tegn til vegetasjon. Det var kommet ny væreier, - far til nuværende stortingsmann Cato Sverdrup. Også han satte stor pris på Bendikt som var blitt formann. Da han kom og bad om å få kjøpe Kvalvika fikk han det, ennå regelen var at ikke noe skulle selges av været. Så arbeidet da disse to hele dagen for sitt husbondsfolk, men når kvelden kom vår- og sommerstid tok de sekken med seg og rodde inn i en fjord like innenfor Kvalvika hvor de hentet jord som de fraktet til Kvalvika. Langt om lenge ble det en jordflekk, og her bygget de sitt første hus. Mer jord ble hentet. De fikk husdyr og fjøs. Det meste av høyet slo de inne i fjorden til å begynne med. Først da ekteskapet hadde velsignet dem med flere barn, og de var skyldfri sluttet hustruen i sin tjeneste og siden mannen. Barna vokste til, og sammen med foreldrene fortsatte disse å vide ut jordflekken og bygge nye hus, ervervet bruk og båter. Årene gikk. Sønnene kom til og alle sammen fortsatte videre på byggverket til Bendikt. I dag har stedet mange vakre hus med haver, brygge med kaier, fiskebruk og flere store skøyter. Det hersker liv og rørelse. Det er en eneste familie som har skapt det hele. Det store og stolte grunnlag som gamle far la for sin slekt har hans staute hustru som døde for mange år siden, sin store andel i. Nå har gamle Bendikt i en årrekke gått og sett på hvordan den ene etter den andre av slekten vokser til og tok fatt sammen med andre og bygget videre på hans verk. Bendikt Andreassen har hatt 10 barn, 38 barnebarn, 77 barnebarns barn og 10 barnebarns barnebarn. Alle skjøttet seg vel. Gamle Bendikt er fremdeles åndsfrisk og følger godt med i alt. Særlig er han interessert i å få tale med en av sine svigersønner der som norsk offiser satt som fange i Tyskland. Bendikt er vel Nord-Norges, og sannsynligvis også landets eldste. Vi har i alle fall ikke hørt om noen som er eldre.”
Bildet er fra Bendigts 100 årsdag. Med alle barn, barnebarn og oldebarn som var tilstedet kunne dagen feires. Helt til høyre på bildet ser vi Kristian og Arvid.
Bendigt bodde i huset sitt i Kvalvika hele livet, også etter at sønnen Einar overtok huset. Han ble enkemann da Anna døde i 1911, 59 år gammel. Selv døde han i 1947 105 år gammel.
Helt til 1970 årene var det kun barn og barnebarn av Bendigt som bodde i Kvalvika, og han og anna har en stor og kraftig slekt etter seg. Steffen, hans halvbror, har også stor slekt etter seg. De fleste på Hamnøya.
|
|
| Oppdatert av Jim Jakobsen 22.05.2008 |