Mitt ønske med denne nedtegnelsen av historikken rundt Lisebo, er at du som leser skal få en innføring i hvordan Lisebo og de som bodde her i huset, samt de som levde i Kvalvika har utviklet seg i løpet av rundt 100 år.
Det var i 1899 at Anton og Alice startet byggingen av Lisebo.
Lite visste de to at Lisebo skulle bestå i mer enn 100 år, men Anton, som også var tømrer, dimensjonerte huset til å vare i mange, mange år.
Anton var meget forsiktig i sin framferd, en stille og dypt religiøs person.
Alice var også meget religiøs, men hun hadde humor og varme som sin sterke side.
Alice var fra jordbruksbygda Beiarn ved Bodø, men ble ei av de ekte og sterke Lofotkjærringan.
Ei som hadde et hardt hverdags slit, men som ”sto hain a’ ” med varme og et godt humør.
Uansett hvor alvorlige eller triste historiene som ble fortalt av tanter eller onkler var, så klarte alltid ”fortellere” å avslutte historien på en humoristisk måte som skapte latter. Denne egenskapen har de tillagt Alice sin måte å oppdra sine på. Hun har æren for den gode, lune humoren i familien.
Alle ungene som vokste opp på Lisebo hadde trang til kunnskap og viten. Sverre var en banebryter for sine søsken og reiste sørover til hovedstaden for jobb og utdanning. Alle søsknene reiste bort fra Reine i korte eller lengre perioder med samme mål for øyet. På 1920-30 tallet var det ikke dagligdags at barna til en vanlig Lofotfamilie dro av gårde på denne måte. Anny ble boende på Reine, og Borghild og Leif vendte også tilbake til Kvalvika og ble boende der. De andre søsknene ble spredt over hele landet.
Anton døde i 1949, men Alice og hennes eldste datter, Borghild (som forble ugift), bodde i huset frem til 1968, da sykdom ”tvang” dem til å flytte til sykestua på Reine.
Det at de to gamle bodde i huset medførte at ingen av de yngre i slekta overtok Lisebo.
Lisebo ble dermed ikke ”ødelagt” med H-vinduer, respatex i alle utgaver eller eternitt utvendig på veggene.
Lisebo står i dag nærmest i orginalutgave, med all den varme og hjerterom som gamle hus skal ha.
Kjøkkenet har fortsatt den orginale skapinnredningen som Anton laget.
Borghild (t.v.) og Alice.
Bildet er tatt tidlig på 1960 tallet i hagen. De har på seg hverdagsklærne og det er nøyaktig slik de blir husket. Det er også iøynefallende hvor store og giktiske hendene til Borghild er.
Min far, Arvid, kjøpte Lisebo av sin mor Alice i 1969, og berget dermed bygningen.
Arvid og Karen-Johanne har tatt vare på gamle Lisebo og gjort et fantastisk arbeid slik at vi i dag kan nyte atmosfæren i Lisebo. En stor takk til disse to som har gjort det mulig å se og føle ”røttene” til slekta vår.
Alle som har drevet slektsforskning i større eller mindre målestokk, vet hvor mye tid som nedlegges for å samle inn opplysningene. Det som er utarbeidet her, er en ”kort-versjon” av fakta rundt Lisebo.
Det er Arvid som har gitt meg grunnlaget for denne historikken, med hendelser og årstall. Men også de av mine tanter og onkler som jeg har hatt mest kontakt med, har selvfølgelig bidratt med sitt. Som barnebarn i familien har jeg mange minner fra Lisebo og Kvalvika, samt min farmor Alice.
Bilde fra 1954: Mor Alice m/Arnulf på fanget og broder Steinar foran, i Tarzan-drakt som var meget populært på den tiden.
Helt siden jeg var bitteliten, gjorde min familie turer til Lisebo. Det ble turer både i påsken og i sommerferien. Dette var også vanlig for resten av slekta, slik at på Lisebo var det alltid ”fullt hus” i ferietiden.
Mine første minner fra Lisebo er når jeg som liten gutt endelig kom hjem til farmor Alice og tante Bolla i Kvalvika etter en reise fra Bodø på ca. 9-10 timer. (Avhengig av været). Broder Steinar løp alltid fra meg de siste 30-40 meterne og ble førstemann i fanget på bestemor og tante Bolla!
Men, som minstemann fikk jeg ekstra oppmerksomhet og de to gamle utlignet forskjellen mellom oss to på sitt vis.
I disse ferietidene var det veldig godt å få treffe mange onkler og tanter. Spesielt om kveldene når vi unger lå på loftet, og lot som vi sov, hørte vi de voksne snakke nede i stua og da kom de virkelig ”freske” historiene.
Brødrene Bendiksen, som på folkemunne også ble kalt ”stor næsan fra Kvalvika”, hadde en utrolig evne til å krangle svært høylytt. De var direkte uenige spesielt i politikken, men de avsluttet bestandig med å være enige om at de var uenige og lot latteren overta.
Min familie fra 1957, mens jeg enda var minstemann og den ”håpefulle, og før ”attpåklatten” Lise-Margrethe ble født.
Bilde av Lise-Margrethe på pappa Arvids fang høsten 1963.
Anton og Alice fikk 12 barn, hvorav et døde i barsel. 10 av barna fikk igjen barn, hele 30 stykker til sammen. En uke sommeren 2004 klarte 20 av disse å møtes til et ”søskenbarntreff” på Reine. Noen hadde med seg ektefellen så det ble en stor gjeng som kom sammen. Go’ været kom som bestilt så Lofoten viste seg fra sin aller beste side. Det ble fortalt mange historier om våre respektive tanter og onkler, så vi flira mye og lenge.
Dette ga også inspirasjon til å få revidert denne boka en siste gang. Nu var det mulig å få innhentet ny viten om slekta. Dermed spurte jeg søstera mi, Lise-Margrethe, om hun ville gjennomføre ”sjarmør etappen”. I mai 2005 startet hun arbeidet med å finne ny viten om tantene og onklene våre. Det har kommet mange fine bidrag fra søskenbarna våre. Dermed har vi nå en fyldigere bok. Takk til alle som har vært behjelpelig med å gjøre Liseboboka bedre.
I tilegg har Lise-Margrethe gjennomgått gamle fotoalbum på Lisebo og funnet nye bilder til bruk i boka. Noen av søskenbarna våre har også latt oss låne gamle familiebilder til bruk her.
Dette blir den siste revideringen av papirutgaven av Liseboboka. Det som senere måtte komme vil da kun bli gjort på nettutgaven av boka.
Jeg ønsker at min ”kortversjon” av historien om Lisebo, Alice & Anton-slekta, historien om Kvalvika, samt beskrivelsen av min oldefar Bendigt, skal gi deg og dine et bedre bilde av livet i Kvalvika og på Lisebo.
Men husk: TIDEN GÅR IKKE, DEN KOMMER!
Oktober 2005
Arnulf Bendixen